ISBN 978-82-693885-8-9
Utgave 1. utgave 2025
Antall sider: 600
Vekt: 1790 gr
Bredde: 170 mm
Høyde: 240 mm
Språk: Bokmål
Format: Innbundet
«DE USELVISKE HANDLINGER REDDER LITTERATUREN»
Bjardar Brask i samtale med Bjørn Hovde, forfatter av Bokskatter langs ribbeveggen, fortellingen om «den store norske bokdugnaden».
Bokskatter langs ribbeveggen handler om dugnadsbasert innsats for å redde litteratur fra ødeleggelse og glemsel, men er også første norske håndbok i kjøp og salg av second hand-litteratur. Målgruppa er den lesende allmenhet, men særlig det forfatteren kaller «eventyrlystne lesere», folk som liker oppdagelsesferder etter nye leseopplevelser og botaniserer i hyllene – i byttebuer, lesekiosker, på loppemarkeder og bruktbokmesser. Slike forum for idealistisk innsamling og omfordeling av litteratur finnes spredt over hele landet. «Bokdugnadene, de uselviske gjerningene, redder bøkene», sier Hovde med en omskrivning av et kjent Bjørnson-sitat. Ildsjeler har i generasjoner gitt litteraturen forlenget liv, men ingen har framført noen festtale for disse bøkenes fotsoldater – før nå.
Hvordan kom du på ideen?
– Jeg begynte å tenke bakover, på erfaringer med førti års ferd mellom loppemarkeder på leting etter bøker. I løpet av disse åra har mye forandret seg, men målt i mengden bøker er endringen størst, både som innleverte varer og hvor mye som havner i søppelkontainere. Det er særlig de store mengdene litteratur som blir skrotet som har «inspirert» mest, dessverre.
Omfanget av kassering gjør inntrykk?
– De siste femten åra har jeg deltatt i sortering av bøker ved et loppemarked i Bærum. Her får jeg sjøl anledning til å praktisere kassering i stor stil, også av verdifull litteratur som aldri når fram til det kjøpende publikum. Å kaste bøker er vondt i begynnelsen, men blir snart en vanesak. Man blir uhyggelig fort avvendt noe foreldregenerasjonen lærte oss, at bøker skulle respekteres og behandles pent, at man ikke kaster bøker!
Hvor stort er omfanget?
– Enormt. Loppemarkedene, de ideelle organisasjonene, bruktbutikkene, endog bibliotekene er inne i en vond, sjølforsterkende og nedadgående kurve: Den stadig voksende mengden innleveringer sammenfaller med synkende salg, omfattende utsiling og ditto kassering. Bokdonasjonene til loppemarkeder og miljøstasjoner øker i omfang og volum i takt med sviktende oppslutning om lesning. Kasseringa forsterkes av flere negative faktorer, som at loppemarked-arrangørene nesten ikke disponerer langtidslagre lenger (skolenes bomberom er omdisponert til andre formål) og færre ser seg i stand til å hente hjemme hos folk. Å selge bøker gir mindre i kassa enn tidligere, dessuten vekker usolgt litteratur som blir «liggende over» til senere markeder liten interesse. Flere og flere som jobber med gjenbruk kommer til den triste erkjennelsen at bøker ikke nødvendigvis er lett omsettelige. Bøker har gått fra å være en av de gjeveste bruktvarene til å bli «noe loppemarkedene også har», som en av mine intervjuobjekter, forfatter og bruktbok-aktivist Vidar Kvalshaug uttrykker det. Jeg vet om i hvert fall tre loppemarkeder i Oslo/Akershus som helt har sluttet å ta inn bøker. Dette er noe nytt, men antagelig et tegn i tida. For tretti år siden kunne et loppemarked regne med å selge opptil 70 prosent av innleverte bøker, nå holdes en salgsprosent på 20 som et godt resultat. Tidligere kunne bokrommet ofte ha den beste omsetningen blant avdelingene på markedene, nå gjør kafeen, finlopper, klesavdelinga, sport og fritid som regel bedre butikk. Den tiltagende veksten i volumet kasserte bøker må sees i perspektiv av at bøker og lesning regnes som mindre viktige i kulturen enn tidligere. Hvor ofte hører man folk referere til bøker de har lest?
Bøker pleide å fungere som markører for smak og dannelse. Middelklassehjemmene holdt seg med velfylte bokhyller.
– Det virker ikke som om slike ytre tegn på dannelse er like viktige lenger, sjøl om det i denne sammenheng er farlig å støtte seg på anekdotisk evidens. Bøker og litteratur er ikke rede referanser i felleskulturen på samme måte som før, kanskje fordi denne kulturen i seg sjøl har fragmentert. I dag kan du være høyt utdannet og tilhøre et ledende sosiokulturelt sjikt uten å ha ei eneste bok i huset. Man innreder «minimalt». Ungene kondisjoneres til skjermbruk allerede på smokkestadiet. Borgeren kan sitte i et bokløst hjem og skrive kronikker i Morgenbladet. Relativiseringa mellom kulturuttrykkene og utflatinga av smakshierarkiene gjør det like «dannet» å strømme Netflix-episoder som å lese rimfrie vers.
Er det så innmari viktig å omgi seg med bøker til daglig? Det meste som finnes i bøker er tross alt tilgjengelig på såkalte digitale plattformer?
– Jeg mener litteratur bør være tilgjengelig i en taktil form, altså synlig nærværende. Ikke minst er dette til fordel for de oppvoksende årsklasser. I generasjoner har folk vært vant til at det sto bøker i hylla, senere gikk bøkene i arv. At de var fysisk tilstede i folks liv, gjorde dem til muligheter, klare til å åpnes og utforskes. Lesevaner og litteratur ble overført mellom slektsleddene. Bestemors Sigrid Undset-romaner og fars Jack London-serie ble slukt av husets fjorten-femtenåringer. At bøker er lett tilgjengelige, en del av møblementet, gjør at neste generasjon kan slumpe til å åpne dem og «lese frivillig» som det heter nå. Sjølsagt må det inspirasjon fra oppdragere og foreldre til, men det har aldri skadet noen å vokse opp i et hjem med velfylte bokhyller. En av medarbeiderne i boka forteller at han lar bøker ligge «tilfeldig» henslengt på stuebordet i håp om at husets tenåringer skal fatte interesse. Og det gjør de!
Å leve med bøker er noe man vennes, eller venner seg til, men ingenting er bedre enn å vokse opp med et assortert bokutvalg i reolen på stua. En av de viktigste boktypene som fantes i hundretusener norske husholdninger, men håndteres som søppel i dagens andrehåndsmarked, var oppslagsverk og referanselitteratur. «-Vi må ty til leksikon!», sa far i huset med høytid i stemmen, skred over gulvet til BBB-reolen og slo opp på stikkord som kunne belyse og utdype temaer som kom opp i middagssamtalen. Slik praktisk bruk er bare en av mange veier inn i bøkenes verden. Tilgengelige bøker åpner for muligheter, som sagt – tankeflukt, nysgjerrighet, undring, erkjennelse, læring, eskapisme.
Kan den dalende oppslutningen om bokkulturen sees i sammenheng med en sviktende evne til å lytte?
– Atter blir det å bero seg på anekdotisk bevisførsel, for vet vi egentlig at folk er blitt dårligere lyttere enn de var for, la oss si, tjue år siden? Framveksten av fenomenet podcast burde tyde på det motsatte. Det er vel heller sånn at lytting erstatter lesing, og det er neppe noen ideell utvikling. Jeg er ingen stor podcast-lytter, men bruker innimellom slike programmer på samme måte mange benytter lydbøker, som noe å ha på øret når jeg egentlig holder på med noe annet. I motsetning til å lese, som er en primæraktivitet og krever full oppmerksomhet, blir strømming av lydbøker og podcast-lytting en sekundæraktivitet der innholdet må dele på konsentrasjonen med det manuelle arbeidet som utføres. Litteraturen multitaskes, den blir tidsfordriv og underholdning. Forestillingen om at podcast er «det nye leirbålet» der lytterne samler seg om en forteller, den opprinnelige måten å tradere lærdom og erfaringer, er i beste fall naiv. Jeg opplever utbyttet av å lese som så mye høyere enn å f. eks lytte til opptak av forfattere som leser fra, eller snakker om bøkene sine. Dessuten preges mange podcaster av taletrengte programledere med lite journalistisk eller redaksjonelt vett. Jeg gidder ikke kaste bort tida på podcaster der seksti år gamle «kulturmenn» sitter og klapper hverandre på skuldrene og belærer lytterne fra sine privilegerte posisjoner, krydret med sleivkommentarer om «woke» og «vaginalstaten». Jeg har fått med meg at flere av de mest populær podcastene er rene rekrutteringsbyråer for skrot-høyre, med kolportering av spissformuleringer uten dekning i fakta, sauset i hop med kampanjer for fastekurer og isbading og mot kreftbehandling og solkrem. En av disse podcast-halvgudene har visstnok ikke dusjet på over et år. Han vil jeg helst ikke dele sete med på T-banen! Mye av innholdet i programmene folk strømmer rett i øret er med andre ord anti-opplysning, fake news og spredning av sjølpåført dumskap. Disse folka trenger virkelig å lese bøker og få de tjukke huene sine ut av ekkokammeret.
Når jeg vokste opp ble det holdt for en dyd og prisverdig egenskap å lytte til eldre folk. Akkurat som med å lese, kom et ungt menneske da i berøring med tanker og erfaringer det sjøl ennå ikke hadde gjort eller tilegnet seg. Gamle folk hadde kommet til erkjennelse, det samme som bøkene kan hjelpe oss med. Nå er jeg snart gammal sjøl og blir reint mjuk om hjertet hver gang et yngre menneske spør meg til råds basert på min livserfaring. Overført til det å lese: Slik vi bør lytte oppmerksomt til klok tale, kan vi gå til bøkene og søke svar på livets gåter og utfordringer. Litteraturen traderer erkjennelse. Hvor mange har ikke hatt romaner som Jenny (Undset) eller Pan og Victoria (Hamsun) som en slags åndelige livsledsagere og vendt tilbake til disse fortellingene gang på gang. Lesningen og oppfattelsen av dem endrer seg med livsfasene. Tekstene er de samme, men opplevelsen av dem, erkjennelsen, endrer seg.
…………………..
Tilbake til loppemarkedene og kassering av bøker. Du brukte uttrykket «enormt» for å beskrive omfanget.
– Det er ikke bare i andrehåndsleddet at bøker ender som de berømte pølsene i slaktetida. Hvert år plukker jeg opp massevis av bøker i bibliotekenes gi bort-hyller, splunk nye eller to-tre år gamle eksemplarer. Det dreier seg ofte om kvalitetslitteratur, som lyrikksamlinger fra Samlaget, nærmest hva som helst fra Flamme Forlag eller Gyldendals Kanon-serie med nye oversettelser av gresk-romersk diktning fra antikken. Disse fortoner seg som regel helt uleste, de er ikke alltid påført bibliotekstempel en gang. Går man inn i filialen, kan det raskt konstateres at hylleplass prioriteres ti eksemplarer av hver eneste Jo Nesbø-krim – bøker «folk vil ha». Bibliotekene avhender mye, langt mer enn folk er klar over. Her vil jeg anbefale å lese de siste sidene i boka mi, det jeg ikke uten grunn kaller et «melankolsk» etterord. Blant bokhandlerkundene er det mange som kjøper bøker for å avhende eller kaste dem så snart de er utlest. Bøker gis i mye mindre grad enn før permanent plass i hylla. Slik det hundre prosent liberaliserte boligmarkedet utvikler seg, blir private husholdninger stadig mindre og trangbodde, det er ikke plass til bøker. Offentlige institusjoner trimmer ned fagbibliotekene. Nå heter det at ikke alle institusjonsbiblioteker trenger å ha et eksemplar av hver bok, særlig hvis fagfeltene overlapper. Fjernlån er idealet. Leserne nærmest tvinges inn i antatt enklere, digitale løsninger: «- Æsj, fjernlån. Da må jeg vente ei uke og komme tilbake senere. Men kanskje boka kan lastes ned, strømmes eller finnes som lydfil?» Enten det dreier seg om skannede boksider på internett, lest på små skjermer, eller lydbøker som letter monotonien ved bilkjøring – det taktile aspektet og den dype konsentrasjonen forsvinner. Bokas fysiske materialitet og dens elementære, uovertrufne egnethet til dyplesning avskjæres leseren. Den direkte påkoblingen til teksten er borte. Distraksjonene vinner, konsentrasjonen svekkes. Når bøkenes egenart devalueres, skjer det samme med innholdet, litteraturen forringes. Til slutt ender alt mulig med å formidles som konsentrater gjennom skjerm eller øreplugg.
Du har satt opp et regnestykke på boksvinnet?
– Helt uvitenskapelig, men basert på mange års observasjoner og samtaler med dugnadsarbeidere. Mitt «feltarbeid», for å sette et navn på det, er først og fremst besøk på tusenvis av loppemarkeder. Dette er dugnadstypen som håndterer det største volumet årlig, et sjusifret antall bøker på landsbasis. For loppemarkedenes del kan regnestykket settes opp slik: Markeder av en viss størrelse, det holdes anslagsvis rundt 500 slike årlig her til lands (mange avvikles både vår og høst), mottar et realistisk gjennomsnitt på 4000 bøker hver gang. Vi kan trygt regne med at minst ti prosent kasseres i sorteringa (leksikon, utdaterte lærebøker, trafikalt grunnkurs, slitte og flekkete eksemplarer etc.). Det ser ut til å være konsensus mellom arrangørene om at en salgsprosent rundt 20 er det forventede. Det vil si at om lag 65 til 70 prosent av alle innleveringer ender i søpla.
4000 innleverte bøker
– 10 % utsorterte dårlige varer
= 3600 bøker lagt ut til salg
– 800 solgte
= 2800 bøker blir kastet.
Ganget opp med 500 årlige markeder gir regnestykket et totalt boksvinn på 1,4 millioner eksemplarer, hvert år. Og dette er bare fra loppemarkedene. I tillegg kommer alt som går ut av husholdningene og direkte til dynga. Ideelle organisasjoner, som Fre-Tex, Marita-Stiftelsen, Røde Kors, Lions Club og Misjonssambandet, oppgir at de kasserer opp mot 80 prosent av alle donerte bøker. Et gigantisk sløseri. Mye er verdenslitteratur, tidløse klassikere og verdifull sakprosa. Et godt eksempel er samlede verker. «Ingen» vil ha dem lenger. Femten bind Hamsun, tolv bind Olav Duun eller Undset? Rett i søpla!
Dette er store tall. Du har tidligere fortalt at mange reagerer med sjokk og vantro når du legger fram disse funnene.
Det er ikke så rart, denne bokmassakren går helt under radaren og vies aldri oppmerksomhet i mediene. Antagelig kan tallet 1,4 justeres til oppunder to millioner kasserte bøker for loppemarkedenes del. Men alle bøker som hives inneholder sjølsagt ikke kvalitetslitteratur. Det er mye «møl» som blir liggende usolgt når markedene er over. Dårlig krim, serieproduserte løkkeskrift- og feelgood-romaner, gammal og utdatert faglitteratur og alskens lettbeint underholdningslektyre havner i papirkvernene og gjenoppstår som First Price tørkeruller. Bestselgere som Jon Michelets krigsmatros-epos i mange bind og Jojo Moyes` romaner, leveres inn i store kvantiteter. Slike bøker som «alle» har lest, har små sjanser i andrehåndsleddet og ender med å kasseres. Men også verdenslitteratur, tidløse klassikere og sakprosa med relevans og holdbarhet blir stående usolgt. Mengder av gode barne- og ungdomsbøker også. Trøsten må være at om man setter opp regnestykket for bøkene som faktisk blir solgt, og legger inn samme verdier som i det overstående, ender vi med et hyggelig tall rundt 500 000 bøker som tross alt finner nye lesere gjennom dugnadsinnsats på loppemarkedene. Det totale salget av nye bøker ligger rundt fem millioner eksemplarer årlig, så tallet representerer hele 10 prosent av dette. Individuelt vil salgsprosentene variere mellom markedene, særlig vil avvik synes mellom arrangører som praktiserer posesalg og de som av en eller annen grunn ikke gjør det. På dette punktet er det min mening at det ikke finnes en eneste god grunn til ikke å avholde posesalg på bøker. Bokdugnader er aktivisme i praksis. Gjennom dugnaden reddes bøker fra ødeleggelse og gjør at litteratur fortsatt finnes tilgjengelig rundt om i hjemmene. Korps, lag og foreninger som avholder bokdugnader har et uskrevet samfunnsmandat som «utvider» dugnadsaspektet. Det handler ikke bare om å skaffe inntekter til korpskassa, det er like viktig at man deltar i et større, landsomfattende løft for bokkulturens framtid. Derfor er posesalget en selvskreven avslutning på ethvert loppemarked. Så mange bøker som mulig må reddes!
Så korpsdugnader er også et kulturarbeid. Kan du si litt om bokdugnadenes større rolle?
– I kampen mot glemsel, fake news, dumskap og passivt underholdningskonsum er frivillig innsats for bøkene og litteraturens tilgjengelighet og overlevelse, uvurderlig. Bøker tilbyr publikum alternativer til farlige trekk i tida, som den økende tendensen til å lansere kokko-alternativer til demokrati, vitenskap og rasjonell samtale. Nå sitter folk og skråller og sveiper mellom «feeder» på skjermene sine og veit vel ikke alltid hva de skal tro på, samtidig går hele tankesystemer og forfatterskap i glømmeboka. Gode, sunne og fornuftige alternativer til fragmenteringen på nettet forsvinner i høyt tempo. Det kastes så mye bøker uten at noen egentlig bryr seg større om det, og plutselig kan det være for sent. Forlagene trykker opp nye utgaver av enkelte klassiske tekster og romaner som har festet seg i den kollektive bevisstheten, men publikum må i stigende grad bero seg på fjernlån gjennom bibliotek for å komme i berøring med den litterære arven. Samtidig legges det jevnlig ned bokhandler- og bibliotekfilialer. At aktivister og dugnadsgjenger gir bøkene en ny – siste – sjanse er viktig fordi store deler av bokheimen vår holder på å forsvinne. Antikvariatene utfører et ytterst viktig arbeid for å bevare sentrale deler av den litterære kulturarven i form av fysiske eksemplarer, men også bøker som er handlet antikvarisk skal før eller senere ryddes ut av noens hyller. Hvor havner de da, i søpla eller på loppemarkedet, det er faktisk et spørsmål av stor betydning. Det er skummelt at bøker, også av sentrale forfattere, som kan si oss noe om hvor vi kommer fra og belyser livene og tankene våre fra andre og høyst nødvendige perspektiver, mer eller mindre blir borte. At eldre bøker plutselig kan få fornyet aktualitet, illustreres godt av et fenomen i tida, såkalte «bok-influensere». Dette er leseglade, ofte unge, tror jeg, kvinner som oppdager en bok eller forfatter som begeistrer dem og vier oppdagelsen positiv omtale i sosiale medier og på bok-blogger. Antikvariater og bruktbutikker opplever økt etterspørsel når slike bokanbefalinger «går viralt». Sist vinter (2024/25) ble Dostojevskijs Hvite netter gjenstand for dette fenomenet, for et par år siden var det «rush» etter bøker av Sigurd Hoel. Noen år tidligere var det rift om gamle ungpikeromaner av Evy Bøgenæs, Annik Saxegaard og Ba Borch.
Bortsett fra Dostojevskij er det vel ikke mange bøker av disse forfatterne som fortsatt trykkes i nye opplag?
– Solum forlag sørger for å holde liv i den gamle russeren og bibliotekene har ham i hylla. Med Hoel er det verre stilt. Han var en av de viktigste forfatterne i sin samtid og det er fortsatt mye godt og samtidsrelevant å hente i bøkene hans. Med min lange fartstid på markedene, har jeg sett tilfanget av innleverte Hoel-bøker gå fra rikelig til nesten ingenting. Bortsett fra hans mest kjente tittel Syndere i sommersol, ser det ut som Hoel holder på å bli visket ut av det kollektive minnet. Snart har vi bare antikvariatene og fjernlån gjennom bibliotekene å ty til. Når plutselig fornyet interesse for et eldre forfatterskap gjør seg gjeldende, kan det bli vanskelig å framskaffe eksemplarer. Sett at det plutselig skulle melde seg en voldsom interesse for Aksel Sandemoses eller Sven Morens romaner. For Morens del ville antikvariatene gått tomme temmelig fort, og på loppemarkedene var vi stort sett ferdige med å kaste Moren-bøker for tjue år siden. Når det gjelder Sandemose, må han være blant forfatterne loppemarkedene har kassert mest av de to siste tiåra. Jeg har antagelig ekspedert hundrevis av Sandemose-romaner sjøl. Nå om dagen hives mye syttitallslitteratur, Bjørneboe, Faldbakken og Bjørg Vik går i papirkvernene i store mengder. Så utrolig det enn kan høres, risikerer framtidas Faldbakken-lesere å måtte lete vidt og bredt for å finne et lurvete pocketbokeksemplar av Bryllupsreisen.
Varer influenser-inspirert interesse for eldre bøker utover det umiddelbare? Nett-trender har lett for å ha kort levetid.
– At slike internettfenomener oppstår, er lett å avfeie som hippe «trender» og oppmerksomhets-jag, men for bøkene og litteraturens del er de utelukkende et gode. De siste par åra har det faktisk latt seg gjøre å selge brukte Sigurd Hoel-romaner på loppemarkedene, bare så synd at det leveres inn altfor få av dem etter tiår med kassering. Noen tips fra bok-influensere har god korttidsvirkning, andre kan i heldige fall blåse nytt liv i hele forfatterskap. På den annen side har jeg hørt snakk om at ungdommens klima-engasjement har ført til ny interesse for Mikkjel Fønhus` romaner, men har ikke inntrykk av at bøkene hans rives bort i andrehåndsmarkedet. Fønhus er forresten et godt eksempel på en forfatter hvis bøker snart vil være vanskelige å finne. Den siste generasjonen som kjøpte disse nye i bokhandelen, faller nå fra og store mengder ender i papirkontainere. Snart vil Fønhus befinne seg i selskap med folk som Ingeborg Refling Hagen, Ragnhild Magerøy, Sigbjørn Hølmebakk, Ebba Haslund, Odd Eidem, Sigurd Evensmo eller Finn Carling – bøkene deres har gått fra å være nærmest dusinvare på markedene til i å fortone seg som utrydningstruede arter.
Hvilken formidlende eller anskueliggjørende rolle kan loppemarkedene spille for å motvirke denne negative utviklinga?
– Dugnadsfolket må vurdere utvalget av donert litteratur, sortere nøye men strengt, rett og slett kuratere varene og ikke være redde for å «oppdra» publikum. Det er lett å glømme kundenes rolle i bokdugnaden: Det er ikke en hvilken som helst vare som byttes i penger når man kjøper ei bok, selger og kunde inngår i en kulturtransaksjon. Det er en forpliktende handel – for begge parter. Kjøperen er like viktig som bokaktivisten i det bevarings- og formidlingsarbeidet en bokdugnad er. De best kvalifiserte folka i dugnadsgjengen må settes til å sortere og selge bøker. Salget bør ideelt sett utføres av personer med kunnskap om og interesse for bøker og litteratur. Disse må «kunne» varene, veilede publikum og anbefale titler og forfattere. Dette er særlig viktig når det gjelder barne- og ungdomsbøkene. Ungene er morgendagens lesere og bør tas ekstra godt imot når de kommer til loppemarkedet. Sørg for at det blir morsomt for barna å følge de foresatte inn i bokrommet, sett billedbøkene i bla-kasser og helst i lav høyde. Ikke vær redd for rot, sats heller på kontinuerlig rydding og la ungene boltre seg.
Når selgerne skal være aktivt imøtekommende og veilede publikum i utvalget, kan det virke som du mener loppemarkedene bør ha faghandelen som ideal?
– Nettopp! I loppedugnader deltar folk med all slags kompetanse. Strømkyndige blir satt til å organisere elektro-avdelinga, barna hjelper til i lekerommet, idrettsfolk styrer salget av sportsutstyr. Slik er det heldigvis i mange bokavdelinger også, de drives av folk med forstand på det skrevne og trykte ord: Norsklærere, bibliotekarer, lesehester og bestemødre med femti års bokklubbmedlemskap. Slike folk er kjemperessurser i bokdugnadene! Det er ytterst viktig at deres kompetanse havner på «rett hylle» og at de settes til arbeidet med å sortere og selge bøker. I størst mulig grad må loppemarkedene bestrebe at kvalifiserte personer driver bokavdelingene, at de formidler litteratur med entusiasme og inspirerer kundene til å prøve seg fram. De lave prisene vil alltid være et uslåelig argument for at kundene tør opptre som eventyrlystne lesere. En roman, barnebok eller biografi koster kanskje mellom tretti og femti kroner, i bokhandelen må man betale opptil det tidobbelte. Selgerne må ikke være redde for å prakke bøker på folk, jeg vil heller kalle det en nestekjærlig handling.
Det er også viktig å trekke ungdommene i korpset eller idrettslaget med i formidlings- og salgsarbeidet. Det er ikke bare gjennom utadrettet aktivitet myntet på publikum at nye lesere forhåpentligvis kan rekrutteres. Det er tross alt korpsbarn og idrettsungdommer loppemarkedene holdes til inntekt for, så hvorfor ikke få dem med i bokarbeidet, samle inn, sortere, formidle og selge litteratur under dugnaden. Jeg var innom et marked for et par år siden, der sto det ei jente i kanskje femten-seksten års alder og anbefalte bøker i kategoriene «ung voksen», manga og fantasy. Hennes boblende entusiasme smittet over på jevnaldringene rundt henne og bøkene nærmest fløy ut av hylla.
De yngste barna, både korpsunger og kunder i følge med foresatte, ser ut til å trekkes mor billedbøker så lenge varene er anrettet på en måte som skaper blikkfang og virker interessevekkende. Jeg har sett mange barn sittet nærmest fastlimt til bla-kassene, helt oppslukt i billedbøker. Et jordskjelv kunne ikke revet dem løs fra lesningen. Det er fascinerende, reint magisk å se hvilken dragning bøker kan ha på unger som gis muligheten til å romstere fritt i de ofte store mengdene barnelitteratur som leveres inn til markedene. Entusiasmen ville ikke vært større om de hadde sittet med ipad i fanget. Å la barna fråtse i bokmengdene er en festpreget måte å eksponere dem for litteratur, som å overdose på smågodt. Unger som besøker loppemarkeder, har det med å plumpe rett ned på gulvet og sette seg til å lese og bla i bøker og tegneserieblader. De blir sugd inn i fiksjonene på et blunk og enser ikke ståket rundt seg.
………………………..
Hvis 70 – 80 prosent av de donerte varene forblir usolgte, hvordan kunne man bedre håndtert dette berget av bøker som ellers blir kastet?
Det viser seg lite lønnsomt å la usolgte varer ligge over til senere markeder. Få markeder disponerer langtidslager, det koster uansett penger å leie slike og publikum forventer at varene er ferske. Markeder som tilbyr usolgte varer på nytt får dårlig rykte på «loppe-børsen». Det gjelder heller å få unna mest mulig bøker i løpet av markedets åpningstid. Dessuten må sorteringa organiseres så effektivt at man får varene fram foran publikum så tidlig som mulig. Alt for mange arrangører brenner inne med donasjoner som går i søpla uten engang å bli sortert. Det verste er allikevel at alt for mange bøker av høy kvalitet blir stående usolgte. En av intervjuobjektene i boka mi, Natalie Sten Hagen, har vokst opp med loppedugnader og har bred erfaring fra de fleste avdelingene ved sitt marked (Lommedalen skolekorps). Hun påpeker at bokrommet er den avdelinga hvor flest gode varer forblir usolgte. Mens elektro, leker, sport, finlopper osv. stort sett er rensket for alt brukbart ved stengetid, bugner fortsatt bokhyllene av verdifull litteratur.
Hva slags?
– Mange romaner. Jeg ser også mye fin sakprosa som blir stående, historie, kunst, kulturhistorie, natur og villmarkslitteratur, håndbøker, biografi – over hele fjøla, egentlig. Mye god barne- og ungdomslitteratur går rett i søpla. Mange steder leveres det inn så mye bøker at selv posesalget ikke klarer å redde mer enn noen prosenter av selv de beste varene. Mye som kasseres er i tillegg nye bøker, utgitt de siste to-tre åra, flotte ting som kan ha kostet over femhundrelappen i bokhandel. Bøker er så til de grader blitt kjøp og kast at til og med nyutgitte titler dukker opp hele tida, med byttelapp vedlagt! Der ser man hvor det blir av julegavene til bestefar. Noe annet det kastes veldig mye av er litteratur som ser «gammel» ut eller har traust omslagsdesign. Bøker utgitt av Den Norske Bokklubben er erkeeksempelet. Mange loppearrangører kaster konsekvent gamle bokklubbøker under grovsorteringa. Slikt «selger ikke», det er helt tragisk. Uten omslag ser unektelig bokklubbøker fra syttiåra stusselige ut, men innholdet er godt som gull. Fordi bøkene har et utidsmessig og kjedelig design, hives Undset, Wassmo, Hamsun, Duun, Moberg, Gogol, Skram, Sandel, Hemingway, Faulkner og hundrevis av andre betydelige forfattere rett i søpla. Her kan vi snakke om at hele verdensbiblioteker ekspederes rett i papirkvernene bare fordi bøkene ser «kjedelige» ut. De fleste sorteringene i loppemarkedenes bokrom er uvisse kategorier når det kommer til faktisk salg og interesse blant publikum. De sikreste varene, de eneste som «selger seg sjøl», er nok skjønnlitteratur og barnebøker. Her dominerer det kvinnelige publikummet – og barna deres – det er jo kvinner som leser mest i våre dager. Sakprosasorteringene trenger all drahjelp de kan få, muligens med unntak for historie og bøker om andre verdenskrig, eller «gubbebøker» som de kalles på loppespråket.
Apropos gubber, har kjønns- og aldersfordelingen i kundemassen noe å si for hvilke bøker som selger?
– Kvinner i alle aldre handler mest, ingen tvil om det. Kvinner har i mindre grad enn menn gitt opp lesning som lystbetont aktivitet, og ære være dem for det! Barn som blir oppdratt til å sette pris på bøker og lesning er også gode kunder, jeg ser mange mødre som handler poser fulle av billedbøker sammen med ungene sine. Ungdommer som er bitt av lesebasillen er også å se, mest jenter. Genrene fantasy, «ung voksen», manga (japanske tegneserier) og tegneserieromaner for ungdom er blant loppemarkedenes mest etterspurte varer. Sakprosa har i større grad vært mennenes domene og hovedgruppen av mannlige bokkunder ser aldersmessig ut til å være på middagshøyden. Det er mye tynnende og grånet hårvekst å observere mellom fagbokreolene. Menns interesse for lesning synes å vekkes rundt femti- eller sekstiårsmerket, når barna holder på å bli voksne og de yrkesmessige ambisjonene kanskje ikke føles så viktige lenger. Klisjeen er at når disse kara først bestemmer seg for å lese, er det et bestemt tema som særlig fenger, bøker om andre verdenskrig. Dette er en fortegning med en kjerne av fakta, for menn er mer differensierte i sin bruktbok-lesning enn som så. Men det kan trygt slås fast at de mannlige loppekundene er gjennomsnittlig eldre enn de kvinnelige. Historie, jakt og fiske, biografi og lokalhistorie er populære emner blant kara. Yngre menn ser ut til å søke seg mot erkjennelses- og fordypningslitteratur innen filosofi, idehistorie og bestemte prosaforfattere, men også smalere skjønnlitteratur og lyrikk assosiert med forlag som Flamme, H/O/F og Solum.
………………………………….
Bokskatter langs ribbeveggen er også en håndbok for leseglade loppemarked-kunder. Hvordan er dette stoffet lagt opp?
– Litt over halvparten av boka er et forsøk på å orientere publikum i bruktbok-utvalget slik det framstår i dag. Her trekker jeg i tillegg inn noen historiske perspektiver for å illustrere hvordan forfatterskap og boktyper gradvis har tapt lesernes gunst mens andre har hatt en voldsom vekst, som kokebøker og kriminalromaner. Det er ingen «spoiler» å røpe at ei temmelig vid vifte av litteratur har mistet all glans og appell. Håndbokdelen er lagt opp som 26 separate kapitler som følger loppemarkedenes egne sorteringskategorier, «Kokebøker», «Krim», «Lyrikk», «Barnebøker» osv. Hvert kapittel redegjør for hva publikum kan forvente å finne og hundrevis av alminnelig forekommende kvalitetstitler er listet med forfatter og delvis utgivelsesår. I tillegg kommer jeg med mange personlige anbefalinger og feller subjektive smaksdommer over en lav sko. Ånden til mitt idol, gamle professor Francis Bull, svever over sidene. La meg tilføye at boka preges av autodidaktens entusiastiske trangsyn og totale mangel på faglig-akademisk distanse!
Du vier enkelte sorteringer mer oppmerksomhet enn andre.
– Som nevnt er det noen bokkategorier som «selger seg sjøl» til sitt «innebygde» publikum: Romaner til kvinner i alle aldre, fantasy for ungdom eller krigsbøker til bestefar. Disse sorteringenes kjernepublikum er stort nok til at kjøpergruppene er selvrekrutterende, det kommer stadig nye lesere til. De sosiale ringvirkningene jeg snakket om tidligere har den ønskede effekt. Påvirkning og inspirasjon fra venner og andre lesere, sikrer stadig nytt roman- og barnebokpublikum til markedene. Disse kjernetroppene er de eventyrlystne leserne, folk som er over gjennomsnittet interesserte. Det må de nesten være for å ta seg bryderiet med å kjøre, busse eller på annen måte komme seg rundt på loppemarkedene. Disse leserne velger bevisst ikke enkleste vei, som er å la algoritmenes «anbefalinger» bestemme lesningen for seg, for deretter å bestille boka i en nettbutikk. Det mest trofaste loppepublikummet finner vi nok blant de som er ivrige lesere fra før. Etter noen års fartstid på markedene, legger man merke til ser mange kjente fjes som gransker bøker. Mange av dem er folk som leser bok daglig, bruker biblioteket og holder seg orientert på litteraturfeltet. I Bokskatter langsribbeveggen henvender jeg meg mest til leseglade folk som ennå ikke har oppdaget rikdommen markedene byr på, men vil samtidig kaste lys over all litteraturen som blir liggende usolgt. Derfor er det lange kapitler om enkelte sakprosakategorier, tidsskrifter, periodisk presse, håndboklitteratur, oppslagsverker og tegneserier.
Tror du boka kan rekruttere nye loppekunder og bidra til at flere søker seg til bøker og lesning som et alternativ til et liv foran skjermene? Er det f.eks. noe å hente for gutter og unge menn i boka di?
– Bokskatter langs ribbeveggen kommer neppe til å rekruttere en eneste tenåring med dun på kjakan. Dette er noe jeg har snakket med mange om: Hva skal til for å «hekte» guttepodene på lesning før skjermene og dataspillene tar dem? I boka skriver jeg om den tapte maskuline populærlitteraturen (pocketbøker, Tarzan-blader, cowboymagasiner, Morgan Kane, spenningslitteratur mm.) som gradvis ble borte utover åtti- og nittitallet. Videokassetter, satellitt-fjernsyn, og etter hvert dataspill, fortrengte og erstattet lystlesning av pocket-lektyre og tegneserier som «gateway drug» til bøkenes verden for unge menn. I dag ser det ut som gutter i stor grad gir opp lesningen helt. Som flere av intervjuobjektene mine påpeker, kan èn dårlig erfaring med bok-lesning være nok til at gutter gir opp bøker for godt. Når skoleverket og bibliotekene sliter såpass med dette, er det små sjanser for at bokdugnader og loppemarkeder lykkes bedre. Dugnadsfolket kan lite gjøre annet enn å stille ut varene, prøve å gjøre lesestoffet attraktivt og profilere litteratur med appell til gutter og unge menn. Ungdommenes egne sosiale mediekanaler må utnyttes for hva de er verdt. Men jeg er ikke optimistisk når det gjelder effekten av slike tiltak eller andrehåndsmarkedets sjanser til å demme opp for flukten fra bøkene. Unge jenter er annerledes, de kommer lettere til lesningen og oppsøker markedene av lyst og nysgjerrighet på jakt etter bøker som fanger interessen. Mellom reolene opptrer de gjerne flere ifølge og samtaler høyt og entusiastisk om bøkene de finner. Kvinner har til og med annektert slikt som pleide å være typisk guttelesestoff. En ny generasjon forfattere skriver fantasy spesielt innrettet på unge voksne kvinner, bøker som vektlegger en helt annen motiv- og temakrets enn tilsvarende litteratur min generasjon vokste opp med. Den gang handlet det om renskårne riddere, dragedrepere og muskelberg som barbaren Conan, råtasser som kverket bølinger av fiender med sverd og nedla damer per dusin. Nå behandler fantasy-genren temaer som identitet, minoritetsproblematikk og seksuell legning i allegoriske fortellinger der heroer, riddere, drager og alver blir avatarer for unge lesere som forsøker å orientere seg i eget liv.
Håndbokdelen av Bokskatter langs ribbeveggen henvender seg altså mest til folk som allerede har godt innarbeidede lesevaner?
– Mer eller mindre, ja. Mitt drømmepublikum er som tidligere nevnt alle leserne som ikke benytter seg av bokdugnadene som et overflødighetshorn av potensielle leseopplevelser. Jeg ønsker at flest mulige skal oppdage loppemarkedenes bokavdelinger og ile av sted til disse. Det er i markedenes løst organiserte kaos av bøker at lesningen kan finne nye og uventede veier. Siden bøkene er så billige, kan kundene tillate seg å ta sjanser, bomkjøp inkludert. Bokdugnadene er mulighetenes marked, her er det lov å smake seg fram. Med priser rundt en tiendedel av bokhandelens og posesalg til slutt, er dette et ypperlig lavterskeltilbud, tilgjengelig for alle. Bomkjøp betyr ikke all verden hvis boka bare har kostet noen skarve tiere. Det er bedre å handle noen bøker for mange enn to for lite. Dessuten driver man gjenbruk samtidig som bøker får nye hjem og reddes fra ødeleggelse. Korpset får inntekter og alle er fornøyde. Et vinn-vinn-scenario.
Til kapitlene om det du kaller «neglisjert litteratur», altså sorteringer loppemarkedene ender opp med å kassere mest av. Kan du utdype litt?
– Den oversette litteraturen omfatter flere hovedkategorier i en typisk bokavdeling. Siden bøker i stigende grad er blitt en «ferskvare» på linje med blomkål og sjokoladeboller, går store mengder litteratur «ut på dato» etter kort tid. Bare se på loppemarkedenes krim-hyller. Sprengfulle reoler, metervis av svarte bokrygger. Digert utvalg, men selger disse varene noe særlig? Ti år gamle biografier, Barack og Michelle Obama, Zlatan, Keith Richards og Steve Jobs har allerede tapt publikums gunst og finner få kjøpere. Håndbøker innen et utall temaer er erstattet av apper og Youtube-videoer. De populære serieromanene (Sønnavind, Fire søsken osv.) omsettes mest gjennom diverse nettforum. Omtrent alt av ungdomsromaner eldre enn 15-20 år er bortimot uselgelige, kokebøker går stadig tråere. Jeg konsentrerer meg spesielt om oppslagsverker og referanselitteratur, memoarer, håndbøker, tidsskrifter og andre periodiske trykksaker, eldre, underlige og rare bøker og tegneserier. Man skulle tro at tegneserieblader solgte seg sjøl på loppemarkedene, men det er slett ikke tilfelle lenger, med unntak for Donald-pocket. Det var tradisjonelt mest gutter som leste serieblader, så there you go.
Det er veldig mye godt og nyttig lesestoff å finne innen alle de uglesette sorteringene. Meningen er å anskueliggjøre at mye av denne litteraturen godt tåler å leses sjøl om den framstår som gammel og avlagt. Det gjelder å holde nysgjerrigheten og sin innebygde, eventyrlystne leser levende! Hvis publikum slutter å lete i hele sortimentet, snevres siktlinja. Leserne risikerer å nekte seg sjøl spennende oppdagerferder i det jeg kaller «litteraturens underskog» – alt det tilfeldig innleverte lesestoffet loppemarkedene tilbyr.
I det «melankolske» etterordet settes navn på følelsen av at lesning og bokkultur som dannelsesprosjekt, sosialt lim og samlende identitetsbærer er i ferd med å smuldre opp.
– Jeg kaller følelsen som bortfallet av lesning, nedleggelse av bibliotek- og bokhandlerfilialer og den omfattende kastinga av bøker påkaller, for boksorg, etter miljøbevegelsens ord for erfaringen av tapt natur og ødelagte biotoper – natursorg. Mer og mer føles loppemarkedenes overfylte bokavdelinger som bokkulturens opphørssalg. Et dystert bilde på at noe vi pleide å sette høyt og holde kjært, altså lesning og opplysning, er devaluert og ikke lengre duger til annet enn å presses noen sure kroner ut av før rasket går i kontaineren. Boka mi er ment som en hyllest til ildsjelene som arrangerer bokdugnader, et ytterst viktig kulturarbeid på grasrotnivå, men også publikum som tross alt ikke har sviktet bøkene, men tvert imot tar seg bryet med å reise rundt og redde mange av dem fra ødeleggelse. Like mye er Bokskatter langs ribbeveggen skrevet som inspirasjon for alle leseglade til å hive seg på bokdugnaden gjennom å oppsøke markedene og handle bøker med begge hender. Du kan aldri få nok bøker! Tenk på bokhylla som en sprengfull fryser, bare at den består av åndelig føde. Alle uleste bøker er fylt av muligheter, nye tanker og impulser, verdener som ennå ikke er utforsket, rom du ikke har åpnet dørene til. Dette høres ut som klisjeer og høyspent tale, men det er akkurat slik det er.
